Med tittelen «Functionalstructural reorganization of the neuronal network for auditory perception in subjects with unilateral hearing loss» har Heggdal gjort et massivt arbeid. Det vites ikke hvor vanlige det er med ros fra opponentene, men «very, very impressive», at dette bør være pensum verden over og at det er vanskelig å oppdrive slike som Heggdal var alle ting som ble uttalt. «WOW» kom det også fra 1. opponent PhD Stefan Elmer, fra Universitetet i Zurich, når han skulle kommentere funnene i de subcorticale nettverk og antallet teknikker brukt. At dette gir et utgangspunkt for å styrke forskningen som knytter demens til nedsatt hørsel er også svært spennende. Nevnte Silvola påpekte under sin utspørring at Heggdals konklusjon i avhandlingen er sjokkerende kort. Heggdal svarte at det hadde vært svært vanskelig, men nødvendig å være såpass kortfattet. Man kan mistenkte den nybakte doktoren for å tvinge oss til å faktisk lese for å forstå. Det til tider tung materie som gjennomgås og man bør definitivt lese avhandlingen i sin helhet. Det gjøres her et forsøk på å dra ut noen hovedpunkter:

• Funnene danner en baseline for videre forskning på hvordan lyd aktiverer hjernen og hvordan bortfall av hørsel påvirker denne
• Ved ensidig døvhet aktiveres definitivt begge hjernehalvdeler ved lydstimuli
• Ved høyresidig døvhet ser man en høyere grad av strukturell degenerering
• De med ensidig døvhet har en bedre diskriminasjon i lave frekvenser
• Både grå og hvit materie i hjernen er redusert ved ensidig døvhet

Heggdals samfunnsengasjement og hans generelle engasjement for mennesker med nedsatt hørsel kom godt fram i løpet av dagen i form av fokus på lyttetrening og et uttalt ønske om at de med ensidig nedsatt hørsel må tas på alvor og få langt bedre informasjon. At hjernen endrer seg er selvsagt ikke i seg selv negativt, men all anstrengelse for å få fatt i lyd som ikke er tilgjengelig er negativt, ifølge Heggdal. Han påpekte at det er viktig å fortelle de med ensidig døvhet at hjernens plastisitet vil hjelpe de til å takle hverdagen bedre med tid og trening. Begge opponentene påpekte hvor neglisjert det audiologiske fagfeltet er innen forskning, samme som mange audiografer føler at dette også gjelder selve yrket. 

Audiografforbundet var representert ved undertegnede som overraskte en gave på vegne av landets audiografer. Betydningen av å ha to audiografer her i landet med doktorgrad er meget stor, og tanken om at vi likevel ikke kan kalle oss audiologer er nærliggende. Vi trenger mer forskning, noe som er vanskelig så lenge sykehusene er rene produksjonslinjer. Undertegnede håper denne doktorgraden vil inspirere både studenter og audiografer, men også ledelsen ved andre enn Haukeland sykehus til å tenke i nye baner.