Arbeids- og velferdsdirektoratet planlegger å oppdatere rundskriv § 10-7 bokstad b - Høreapparat og tinnitusmaskere. Dette i forbindelse med nytt anbud og nye rammeavtaler som etter planen trer i kraft 1 september 2015. Rundskrivet skisserer hvordan høreapparatsformidlingen skal foregå, og dermed legger det rammene for audiografenes hverdag. Sykehusaudiografene er de som kommer til å merke endringene mest da de etter det nye forslaget til rundskriv må søke om forhåndsgodkjennelse av høreapparater og tilbehør før de tildeles.

Klikk her for å lese utkastet til nytt rundtskriv, og her for å lese begrunnelsene.

Da forslaget setter en effektiv stopper for at frittstående audiografer kan fakturere NAV for avstøp og takst 1 så NAF det nødvendig å sende et brev til statsråd Eriksson. Dette brevet er også vedlagt vår synspunkter inn til NAV, og du finner det her.

Under følger NAFs synspunkter:

Ang. Arbeids- og velferdsdirektoratets utkast av 19. februar 2015 til ny versjon av

Rundskriv § 10-7 Bokstav b - Høreapparat og tinnitusmaskerer

 

Styret i Norsk Audiografforbund vil først takke for denne mulighet til å komme med innspill vedr endring av rundskrivet. Når vi ser på tidligere skriv fra NAV mener vi å se en vilje til å påvirke utøvningen av tilpasning og kontroll av høreapparater. Eksempelvis eksisterte det på et punkt et skriv som sa noe om ønsket bemanning på høresentralene. Utkastet til nytt rundskriv påpeker at NAV ikke har noen kontrollfunksjon på det faglige området. NAVs reelle makt ligger i hva som skal foreligge for at søknader skal kunne vedtas. NAV kan dermed stille krav til det faglige, noe vi kommer tilbake til. Videre er det slik at høreapparatformidligen i Norge, som er en av verdens beste, er under stadig kritikk. Endringer av rundskrivet er en god mulighet for å rette på noe av dette.

 

Tallene på utviklingen av antallet hørselshemmede og de enorme samfunnsutgiftene et mangelfullt system for å oppdage og følge opp hørselshemmede er kjente. 1 000 000 hørselshemmede i 2020, og nærmere 3 milliarder DNK per år i aldersgruppen 50-64 år (Uhørt 2006). Vi har cirka 270 audiografer som jobber med høreapparatformidling. De jobber under et sterkt press fra både arbeidsgiver og brukere, og ventelistene er økende. Når vi søker om nye høreapparater eller sender en rekvisisjon på nye propper er det etter nøye vurdering. Målet må være et forutsigbart system til det beste for brukerne. I undersøkelser vi har gjort, er riktignok de fleste audiografene fornøyde med saksbehandlerne. Om det nå også blir slikt at sykehusaudiografene skal måtte søke om høreapparat og tilbehør mener vi dette stiller store krav til en reformering av alt fra søknadsskjema til saksbehandlingen og kontakten imellom NAV og audiografene. I de deler av landet der avslag er hyppige bør det stilles krav til samarbeidsmøter for å bøte på dette. Konkret kan vi her nevne Oslo Forvaltning som i disse dager plutselig ber bruker om å dokumentere hvor mye de har brukt sine gamle høreapparater før de evt. innvilger nye. Vi mener at slike lokale kreative påfunn må slås ned på. Vi aksepterer at NAV ikke ønsker å kompensere for økt arbeidsmengde, men vi aksepterer ikke å kaste bort verdifull tid på avslag av denne kreative typen. Dette er eksempler på at man er mer opptatt av systemet framfor brukerne. Vi vil samtidig understreke at audiografene må bli flinkere til å kjenne regelverket og til å forfatte gode søknader. På lik linje med NAV HMS må også NAV Forvaltning gjøre en innsats for å lage en større grad av samhandling i en verden som til stadighet kritiseres for å være fragmentert.

 

Vi legger også med et eget skriv som omhandler konsekvenser foreslåtte endringer vil få for frittstående audiografer. Skrivet er også sent til statsråd  Eriksson, stortingsrepresentant Frank Jensen i Høyre m.fl.

 

Under følger våre konkrete kommentarer fortløpende.

 

Definisjoner

Her savner vi et tillegg, en definering av frittstående audiografer. Frittstående audiografer er kommet for å bli, noe rundskrivet bør ta høyde for.

 

§2 Stønadsomfang

 

Benforankret høreapparat

Her er vi sterkt kritisk til at NAV definerer hvilke diagnoser som skal gi rett på stønad. Eksempelvis eksisterer det per i dag en pasientgruppe som er operert på grunn av ensidig døvhet. Både barn og voksne. Denne pasientgruppen skal ha rett på gjenskaffelse av ben på lik linje med andre som har fått operert inn benforankret høreapparat. Øregangsatresier er en annen pasientgruppe. Vi mener man bør ha rett på stønad dersom det er gjort eller gjøres en medisinsk vurdering som fører til en operasjon. Om det her likevel kommer en endring må dette kringkastes med store ord for å unngå operasjoner der pasienten i etterkant ikke har rett på stønad.

 

Ørepropper

Vi mener her at formuleringene kan lage unødig byråkratisering for avtalespesialister og høresentraler. Propper rekvireres av en rekke årsaker, bl.a. medisinske og akustiske. Her er et forslag til forenkling av første setning:

 

“Utgifter til generisk ørepropp kan dekkes til medlemmer som har eller skal prøve ut høreapparater.”

 

Vi mener dette er dekkende. Det gir også leverandørene av propper forutsigbarhet når det kommer til å sette i gang produksjon av propper uten å risikere at de ikke får betalt.

 

Vi foreslår videre at siste setning vedr medisinske grunnes strykes, evt erstattes med “Når det av audiologisk personell er vurdert dertil at det er behov for ny ørepropp kan disse utgiftene dekkes, selv om det ikke er i forbindelse med anskaffelse av nytt høreapparat”.

 

Generelt sett er det slik at rekvisisjoner av ørepropper sendt av audiologisk personell er ment til bruk av høreapparatbrukere, til høreapparater betalt av NAV. Vi mener at høreapparatbrukernes muligheter ikke bør begrenses, men at også utgiftene for brukere som kjøper tjenester hos frittstående audiografer tilknyttet avtalespesialist eller høresentral. At apparatene er i bruk gagner samfunnet som sådan.

 

Avstøping. Se brevet til statsråden.

 

Tilbehør

Vi forstår her tilbehør som audiosko, TV-streamere, trådløse mikrofoner osv og setter spørsmålstegn ved formuleringen. Tilbehør er ikke nødvendig for at medlemmet skal kunne bruke høreapparatet, men er et supplement. Her er det snakk om sosial og psykososial mestring.

 

Vi har her behov for å påpeke rom for forbedring på systemnivå. Saksbehandler bør kunne sjekke hvorvidt stønad er gitt til hjelpemidler fra HMS og/eller høreapparatformidler. Dette for å unngå dobbelt opp av hjelpemidler/tilbehør. Også her er det behov for et nasjonalt register. Videre mener vi at det ved tildeling av tilbehør bør det signeres av både bruker og formidler at bruker selv er i stand til å ta dette i bruk eller at formidler har gjort grep for at tilbehøret vil bli tatt i bruk.

 

Reparasjon

Vi har den aller største respekt for fokuset på kostnad på bl.a. reparasjoner. Vi vil her peke på kostnad ved sykemeldinger og tapt skolegang. Vi mener at det bør være unntak når det kommer til yrkesaktive, de i utdanningsforløp og barn når det kommer til flere punkter, herunder dekning av ekspress over natt og reparasjon av «gamle» høreapparater. Når uhellet er ute bør antall fraværsdager minimeres. NAV som organisasjon har selvsagt stort fokus på nettopp dette. Hørselshemmede arbeidstakere er en utsatt gruppe. Høreapparater som alt annet kan ha hyppige feil, og den menneskelige belastningen det medfører å være borte fra jobb eller skole er stor. Vi mener at hensynet til disse gruppene bør i langt større grad være styrende i formidlingen.

 

Frittstående audiografer gir en stor samfunnsøkonomisk gevinst. Om man tar seg den frihet å overse de formelle spørsmålene disse praksisene medfører ser man et system som er stor grad er økonomisk selvgående, og som gir en like stor gevinst som enhver høreapparatformidler. Vi mener at disse eksisterende praksisene bør få kunne fakturere for takst 1 gitt at de får godkjenning fra tilstøtende høresentral. (Se også eget brev ang frittstående audiografer til statsråden.)

 

Fra Forskrift om stønad til høreapparat og tinnitusmaskerer: «Stønad til reservehøreapparat kan også gis dersom det er nødvendig for å kunne skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, og det er dokumentert at det ikke finnes et høreapparat på markedet som kan dekke både dagliglivets og arbeidslivets behov.» Vi mener rundskrivet bør reflektere intensjonen her, nemlig at yrkesaktive bør få en lettere tilgang til reservehøreapparater. Her må vi se på kostnaden sykedager gir for arbeidsgiver og den psykiske belastningen dette gir bruker. Spesielt i ekstreme yrker med mye ytre påvirkning bør tilgangen til reserveapparat lettes, men også der gjentatte reparasjoner kan dokumenteres. Igjen er det slik at vi ser unødige lokale variasjoner fra saksbehandlingssiden.

 

§3 Gjenskaffelse

Dagens praksis er at høreapparat tapt i utprøvingsperioden tildeles, dvs dekkes av NAV om det er grunnlag for det. Om bruker er økonomisk ansvarlig og må erstatte høreapparat tapt i perioden må dette være formulert og signert på tilhørende skjema. Det bør også være en linje der det anbefales å forsikre høreapparatene. Begge deler for å unngå juridiske spørsmål og friksjon imellom bruker og audiograf ved tap.

 

En uheldig ringvirkning er at dette vil få unødig fokus ved tilpasning av høreapparatene. En eldre bruker vil mest sannsynligvis ha dette på minnet og vil meget mulig la være å bruke høreapparat utendørs i frykt av å miste de. Dermed får man ikke prøvd ut høreapparatene med tanke på vindstøy, trafikkstøy osv. Det er meget betryggende for bruker å få høre at om apparatene skulle mistes under utprøving vil de bli tildelt, intet krav vil bli stilt, men bruker må selv dekke utgiften til nye apparater.

 

«Dersom medlem har ett høreapparat på hvert øre og medlemmet må fornye begge høreapparatene, selv om bare det ene går tapt, dekker NAV det ene av de nye høreapparatene.» Dette er en formulering vi i aller høyeste grad stiller oss bak og applauderer.

 

Vi vil også legge til en anbefaling om påvirkning i retning av at yrkesaktive skal ha muligheten til å søke om nye høreapparater hvert tredje år.

 

§4 Søknad til stønad om høreapparat

Til tross for et ønske om noe annet innser vi at loven er klar. «Det er et vilkår for å få stønad til høreapparat og ørepropp at det foreligger søknad om stønad fra hørselssentral eller fra avtalespesialist som fyller de krav og vilkår som er nevnt i § 5.» Dette er likevel ikke praksis per i dag og forenkler arbeidet til sykehusaudiografene i meget stor grad. I punkt c for begrunnelse av dette, skrives det at brukere hos privat og offentlig høreapparatformidlertjeneste skal likebehandles. Dette stiller vi oss bak, men som vi allerede har vært inne på er ikke alle erfaringer fra dagens søknadsprosesser positive. Formidlerundersøkelsen (Birkeland m.fl. 2014) viste at det er cirka 50/50 fordeling av høreapparater offentlig/privat. Forslag til likestilling av søknadsprosess, vil medføre en fordobling i antall søknader. Vi setter spørsmålstegn ved hvorvidt dagens system er i stand til å takle dette. Dette vil ramme sykehusene som et middels snøfall gjør med østlandsområdet. Et system som allerede er overbelastet trenger ikke mye rusk før det stopper opp. Vi foreslår derfor følgende:

 

• en kulturell endringskampanje hvor saksbehandlerne gis informasjon om arbeidspress og ventelister samt gis føringer på en mer positivt saksbehandling

  • gjennomføres der statistikken forteller om prosentvis mange avslag

• at dagens søknadsskjema forenkles slik at man kan krysse av for hvilken paragraf man søker etter, og at avkrysningen deretter gir informasjon om evt tilleggsopplysninger som da trengs (gamle audiogram, legeerklæring osv.)

  • Eventuelt at rundskrivet påpeker at med mindre det er spesielle opplysinger som skal gis er det tilstrekkelige å oppgi paragrafen det søkes etter

• at kapasiteten på saksbehandlersiden økes før forslaget trer i kraft

• at NAV følger opp med dialogmøter der også saksbehandlerne deltar, gjerne i mindre skala med evt ledende audiograf. Styret til NAF stiller seg også til disp.

• at godkjent søknad gjelder for alle typer høreapparater og tilbehør i 6 mnd

  • om høreapparatene tildeles på første kontroll, men bruker da har et behov for tilbehør trengs ikke ny søknad for dette, man benytter samme vedtak om stønad

• at søknader skal kunne sendes bunkevis, forslagsvis en gang i uken, her må det vises forståelse for behov for forenkling og effektivisering

• at audiografer informeres om telefon 5555 3336 for informasjon rundt vedtak

 

Kort sagt mener vi at det skal opereres med 2 skjemaer. Et søknadsskjema og et tildelingsskjema, der tildelingsskjema også fungerer som utlånsskjema og innehar dato for utlån. Ved tildeling sendes da altså samme skjema på nytt, nå også med dato for tildeling. Forenkle og effektivisere. En framtidsvisjon bør være en digitalisering av denne prosessen. Det bør bli slutt på å sende papirer.

 

§5 Undersøkelse og tilpasning

Her sier loven at undersøkelse av den hørselshemmede og tilpasning av høreapparat skal utføres i samsvar med forsvarlig medisinskfaglig framgangsmåte. Det er ingen tvil om at det her er de regionale helseforetakene som har det faglige ansvaret. NAV kan og bør likevel stille krav til at det dokumenteres at loven følges. Vi mener at NS-EN 15927:2010 Tjenester tilknyttet formidling av høreapparater gir oss fasit på hva som er forsvarlig medisinskfaglig framgangsmåte:

“Verifikasjoner av forbedret høreevne bør vurderes på flere måter. Minst en av disse skal brukes, og resultatene skal gjennomgås med klienten.” Standarden viser til disse tre formene:

 

• taleaudiometri i frittfelt med og uten høreapparater

• undersøkelser med målinger i et virkelig øre

• spørreskjema vedrørende hvilke fordeler som oppleves med høreapparatsystemet

(Punktene er forkortet.)

 

Forslag: Med hvert tildelingsskjema skal det foreligge en kopi av den verifisering som er gjort for at stønad skal gis. Da altså i minste kravform et spørreskjema. Nevnt undersøkelse ved Birkeland viser at dette er et punkt det syndes mye på her i landet. Et slikt krav vil gagne alle parter. En kvalitativ etterprøving av det som utføres av tilpasninger.

 

NS-EN 15927:2010 sier videre om krav til høreapparatformidler:

“For å oppnå samsvar med denne standarden skal høreapparatformidlere inneha kvalifikasjoner som er anerkjent…” Videre ramses det i standarden opp hvilken kompetanse en høreapparatformidler skal ha. I Norge er det kun audiografer som tilfredsstiller disse kravene. Audiografene har likevel ikke det formelle ansvaret. Vi mener at er at de som sitter med det formelle ansvaret for formidlingen bør tilse at det er audiografer som er den utførende yrkesgruppen.

 

§8 Stønad til høreapparat

I femte avsnitt ønsker NAV å begrense brukerens mulighet til å få dekker service andre steder enn der apparatene er utlevert med mindre høresentral godkjenner en spesifikk avtalespesialist. Igjen er man inne på begrensingen av utgifter vs at høreappartene holdes i god stand. Vi setter spørsmålstegn med hvorvidt dette bryter dette med brukes muligheter til fritt behandlingsvalg. Om bruker velger å bytte audiograf/formidler bør denne kunne fakturere for evt service. Tilfeller hvor bruker oppsøker to eller flere audiografer årlig antar vi er sjeldne og at det allerede finnes mekanismer som kan fange opp.

 

§11Gjennomføring

Når det kommer til lagerføring og lagertelling bør det være en framtidsvisjon at dette også skal digitaliseres. Systemene som kan gjøre digital samhandling med både NAV, formidlere og leverandører eksisterer per idag.

 

Tildeling

Her ønsker vi altså et felles skjema for utlån og tildeling. Kopi sendes ved utlån, original ved tildeling. Skjemaet må da innehold all vesentlig informasjon rundt evt krav som stilles til bruker. F.eks. at faktura vil sendes om ikke apparatene er tildelt innen gitt dato. Det vil som sagt også være at felles interesse at det står en linje om anbefaling om forsikring.

 

Maksimal utprøvingstid på 6 mnd

Det er på dette punkt behov for en innstramming. Det vi setter spørsmålstegn ved er at bruker får belastningen av at ikke formidler klarer å avklare status på høreapparatene etter 6 mnd. Bruker vil naturlig nok ta kontakt med leverandøren som ikke er part i samhandlingen imellom formidler/bruker. Det vil dog være særs sjeldent at en utprøvingsperiode vil gå over mer enn 6 mnd, og i alle fall med de samme apparatene. Vi foreslår at dette ikke skal gjøres uten at formidler er underrettet.

 

Mvh.

Norsk Audiografforbund v/styret